Blogg

Uncategorized

Anitas Daggry – elsker hvert steg jeg tar…

Min Awakening - Delta drivkrefter

1.dag Ashram I Daggry (februar 2016)

Det har blåser kraftig rundt veggene her i Skovby – det er gang i en etterlengtet prosess mot å forme min livsplan – spydspissen Westeraas – fantastisk.

Jeg har vært med på en tillitsfull bevisstgjøring av opplevelser forbundet med glede fra barndommen – kjent på gråt også. Jeg kjenner begeistring over å se konturene av et større meg – har vært høyt og lavt – et overskap fylt med mysterium og en nær kommunikasjon med fjellene - jeg har en trang til å se andre mennesker åpne seg og føler skjønnhet når de viser meg styrker og svakheter.

Hvordan kan jeg lage 3 drivkrefter av dette? Jeg er på langt nær ferdig. Jon bruker nå tid til å ta ordene mine opp i seg og bearbeide. På onsdag vil jeg få ord i form av energivesner speilet tilbake på meg. Visste du at minner kan være lagret på cellenivå? Fenomenologi kalles det, og i dag har jeg opplevd den merkelige følelsen av at kroppen, og ikke hodet eller hjertet reagere på minner.

Det gleder meg at dette er en toveis prosess som åpner en verden for både Jon og meg. Bringer innsikt – det er transformasjon for oss begge.

Dagen ble avsluttet med seansen jeg liker aller best - meditasjon i fellesskap – det gir en sterk god effekt å være i energifeltet som oppstår når vi mediterer sammen.

Se hvordan jeg har formulert drivkreftene i kompetanseprofilen min i 2o17

Kompetanseprofil 2017

Min Awakening - Hindringer til muligheter

Lyst å høre hvor jeg er i Daggry prosessen nå? (Mai 2016)

Jon har guidet meg hit til Accomodation 3 fase - hvor jeg har kartlagt hva som begrenser meg i å Gjøre og Være på det nivået jeg ønsker. Mine (80!) hindringer er transformert til Muligheter og det i seg selv gir kraft til å fortsette transformasjonen - den intensiveres naturlig – jeg har vridd meg ut av et slangeskinn som var for trangt – nå skal jeg bli kjent med et nytt Selv som rommer 80 nye Muligheter. Mulighetene er sortert på våre syv Chakra.

Jeg gir meg selv mulighet til å kontrollere oppstigningen ved å gradere tilstanden jeg kjenner i Muligheten med nummerering 1-10. Jeg tenker at min Accomodation prossess vil ta ca 3 år – kanskje lenger. Men nå ruller det og det er opplevelsen av transformasjon som gir meg kraften jeg trenger for å fortsette.

Jeg skal gi deg to eksempler og hva som er hensikten med å bruke Chakra i Daggryprosessen:

1.Hindring: ”Jeg har ikke vilje til å sette opp konkrete daglige arbeidsoppgaver

1.Mulighet: Jeg kjenner kraft i min vilje til å konkretisere daglige arbeidsoppgaver

Gradert nå: 7

Muligheten er plassert i Halschakra – evne til å treffe valg og samtidig vise viljestyrke 

2.Hindring: ”Jeg er ikke glad meg selv til enhver tid”

2.Mulighet: Jeg elsker min Væren

Gradert nå: 6

Muligheten er plassert i Rotchakra – Evne til å overleve og til å forsørge meg selv.

Det gir meg plattform til å vite hvor i kroppen jeg mentalt og intuitivt skal styrke den Muligheten.

Jon og jeg brant Hindringene under et Skype møte, en vel så symbolsk som fysisk nødvendig handling. Hindringene har lært meg det jeg skal lære – de brennes for å resirkuleres i kretsløpet og tjene noen andre. ”Vi lærer i motgang og utvikler selvtillit i medgang”

Det er spesielt en evne jeg føler jeg begynner å mestre – å transformere negativitet før jeg lar det ta plass i kropp og sjel – jeg tar det inn når jeg merker at jeg har gitt meningen en høyere frekvens. Når Hindringene vel er ute lar jeg ikke nye slippe til.

Min Awakening - Livsformål

2.dag Ashram (februar 2016)

Nå begynner jeg å ta form! Jeg har gjennomført to dagers Ashram med Jon - og wow! Selvkonstruksjon er som baklengsplanlegging. I Fremtidsfilmen for mitt Livsformål står jeg sentralt i en kunnskapsarena for selvutvikling og karriereplanlegging. Jeg har etablert et internasjonalt senter og håret mitt er grått - altså dette vil ta tid... Jeg er hekta på bildespråk og symbolikk og har innovert måten vi finner og leser bøker som stimulerer og former oss.

Aristoteles sier at problemet er ikke å sikte for høyt å bomme, men å sikte for lavt å treffe. Mitt livsformål er i ferd med å finpeiles og nå skal jeg planlegge meg bakover og tar hull på gjennomføringen ved å starte et kunnskaps og utdanningshus i Norge fra hjemmekontoret mitt i Ytre Enebakk.

Da jeg fortalte om filmen til Jon var den ikke castet slik oppgaven tilsa, men jeg slapp stryk.  He he – det er nå morroa starter - grovarbeidet som selvutvikling handler om er å fjerne selvpåførte begrensninger som hindrer fremdrift i det jeg skal oppnå - ”Jeg skylder på omgivelsene når ting ikke går som jeg vil” tenker jeg er en god hindring å starte med 🙂 – den og ca 50 andre. Det er neste steg, Akkomodasjon perioden. Den kan godt ta flere år. Daggry prosessen er for alle som vil leve bevisst på hva livsformålet sitt er. Alt er allerede i deg, du trenger bare hjelp til å se det. Se mer på jonmostad.com Stay tuned.

Hverdagshendelser

Hverdagskrigeren har våknet – gutten i skobutikken

Hverdagskrigeren har våknet – gutten i skobutikken

Liker du best å passe dine egne saker, overser situasjoner selv om du innerst inne ikke liker det du ser?  Jeg også, inntil nylig. Nyttårsforsetter har jeg aldri hatt, men i begynnelsen av dette året var jeg del av en begivenhet, og nå kommer heller ikke jeg utenom.

Jeg er for tiden jobbsøker, og har etter hvert erkjent at jeg henger et stykke etter på den digitale kompetansen. Etter barnehagelevering er jeg ivrig på vei til min kilde for konsentrasjon for å bli smartere på Google analytics. Deichmanske bibliotek er en perle i Oslo, og et sted jeg har tilbrakt mye tid underveis. Med dobbelmocca-to-go i hånden blir jeg ufrivillig dratt i retning en skobutP1030388ikk med salg. Innenfor er jeg på vei opp trappen, men stopper. En liten gutt, sikkert halvannet år sitter og hyler i en trillevogn. Skrikende barn klarer jeg ikke helt å overse, så jeg blir bare stående.

Skrikende barn klarer jeg ikke helt å overse, så jeg blir bare stående.

Gutten ser ut som han har skreket en stund. Pappaen, som står ved kassa, har også med en datter som prøver å rette litt på lua til gutten. Plutselig får pappaen nok, smekker til gutten og marsjerer ut av butikken. Han smekker ikke i ansiktet, men med en boks, hardt over skulderen til gutten som blir stille et øyeblikk også fortsetter å skrike. Men det er nok til at jeg med klump i halsen og søkk i magen følger etter dem, uten helt å vite hva jeg skal foreta meg.

Er det vanlig å ta kontakt med en fremmed for å si at «Hei, det du gjorde nå synes jeg ikke var greit!»? Men, trenger jeg å si akkurat det? Mens jeg går, observerer jeg det lille følget, og det begynner å forme seg et initiativ. Jeg vet jo hvor stressende det er med unger som hyler på slep når jeg skal prøve å få ting gjort. Forståelse…Hva med et forsøk på løsning på noe som foregår nå?

Forståelse… Hva med et forsøk på løsning på noe som foregår nå?

Disse og flere tanker tar konstruktiv plass, på en annen side; Hva om han drar frem en kniv, eller slår meg ned, eller ber meg dra et visst sted som våger å blande meg? Datteren hans er jo tilskuer, kanskje hun vil føle seg ille til mote, eller at han føler seg liten foran datteren sin?

P1030403Han går fort og jenta går et stykke etter, han ser seg ikke tilbake. Jeg har ikke bestemt meg ennå for om jeg skal ta kontakt. Dukker det ikke opp en mamma snart? Leter etter en utvei, så jeg kan slippe å gjøre meg så utsatt og sårbar. Så ser jeg at de stopper ved noen duer som har flokket seg for å få mat, akkurat som om han stopper opp for å trekke pusten. Det var jo hyggelig, tenker jeg… skal jeg bryte opp min lille mission nå? Men hvilken skade kan det egentlig gjøre å vise litt nærvær og oppriktig omtanke? Så jeg labber bort i mine uggs lignende tøfler og rød lue. Avvæpnende fremtoning da om ikke annet…

Avvæpnende fremtoning da om ikke annet…

 

Jeg går bort og stiller meg rett ved siden av han. «Hei! «Å, hei… Det er fint i dag, sier han. Ja, sier jeg og smiler. «Jeg har 3 barn, de er en håndfull til tider… Jeg var på skobutikken…» Han ser ned og jeg forstår at han vet at jeg så. Ja…han er alltid slik…sikter til gutten, fremdeles grinende og snørrete og lua på snei. Så jeg fortsetter “Jeg har litt tid i dag,  jeg skal egentlig til biblioteket. Men jeg tenkte, bare av vennlighet, hvis du trenger å gjøre litt flere ærend så kan jeg passe barna dine. Han smiler svakt, takker og sier de nok bare skal klippe håret også dra hjem. Ok, sier jeg og forteller hvor gamle mine barn er, at de er forkjøla og grinete på denne årstiden. Jenta ser opp på faren sin og sier, «men pappa har lua feil vei.»P1030410

Jenta ser opp på faren sin og sier, «men pappa, han har lua feil vei.»

Vi snakker litt til, jeg opplever faren mye sterkere enn hva jeg så i butikken og tenker at dette går bra. «Ja ja, men det var hyggelig å hilse på deg», sier jeg og tilbyr handa mi. Han tar den i et fast grep og ønsker meg godt nyttår. Jeg går av gårde med gråten i halsen, letta, mest over at jeg turte å bry meg. Jeg brøt med en vane om å forsøke å overse og håpe på det beste. Han er sikkert verdens beste pappa, som var stressa. Men kanskje han ikke smekker til sønnen neste gang, kanskje han løfter han opp og gir han en klem i stedet. Så mitt nyttårsforsett, ever, er at jeg skal bry meg mer, ikke bare i hodet, men i handling. Selv om denne hendelsen nok ikke var det verste, så tror jeg at vi trenger å øve oss litt på å bry oss, slik at vi tørr den gangen det virkelig er alvor…

Var dette rette å gjøre synes du? Ville du gjort det samme, eller hva ville du gjort annerledes?