Hverdagskrigeren har våknet – gutten i skobutikken

Hverdagskrigeren har våknet – gutten i skobutikken

Liker du best å passe dine egne saker, overser situasjoner selv om du innerst inne ikke liker det du ser?  Jeg også, inntil nylig. Nyttårsforsetter har jeg aldri hatt, men i begynnelsen av dette året var jeg del av en begivenhet, og nå kommer heller ikke jeg utenom.

Jeg er for tiden jobbsøker, og har etter hvert erkjent at jeg henger et stykke etter på den digitale kompetansen. Etter barnehagelevering er jeg ivrig på vei til min kilde for konsentrasjon for å bli smartere på Google analytics. Deichmanske bibliotek er en perle i Oslo, og et sted jeg har tilbrakt mye tid underveis. Med dobbelmocca-to-go i hånden blir jeg ufrivillig dratt i retning en skobutikk med salg. Innenfor er jeg på vei opp trappen, men stopper. En liten gutt, sikkert halvannet år sitter og hyler i en trillevogn. Skrikende barn klarer jeg ikke helt å overse, så jeg blir bare stående.

Skrikende barn klarer jeg ikke helt å overse, så jeg blir bare stående.

Gutten ser ut som han har skreket en stund. Pappaen, som står ved kassa, har også med en datter som prøver å rette litt på lua til gutten. Plutselig får pappaen nok, smekker til gutten og marsjerer ut av butikken. Han smekker ikke i ansiktet, men med en boks, hardt over skulderen til gutten som blir stille et øyeblikk også fortsetter å skrike. Men det er nok til at jeg med klump i halsen og søkk i magen følger etter dem, uten helt å vite hva jeg skal foreta meg.

Er det vanlig å ta kontakt med en fremmed for å si at «Hei, det du gjorde nå synes jeg ikke var greit!»? Men, trenger jeg å si akkurat det? Mens jeg går, observerer jeg det lille følget, og det begynner å forme seg et initiativ. Jeg vet jo hvor stressende det er med unger som hyler på slep når jeg skal prøve å få ting gjort. Forståelse…Hva med et forsøk på løsning på noe som foregår nå?

Forståelse… Hva med et forsøk på løsning på noe som foregår nå?

Disse og flere tanker tar konstruktiv plass, på en annen side; Hva om han drar frem en kniv, eller slår meg ned, eller ber meg dra et visst sted som våger å blande meg? Datteren hans er jo tilskuer, kanskje hun vil føle seg ille til mote, eller at han føler seg liten foran datteren sin?

Han går fort og jenta går et stykke etter, han ser seg ikke tilbake. Jeg har ikke bestemt meg ennå for om jeg skal ta kontakt. Dukker det ikke opp en mamma snart? Leter etter en utvei, så jeg kan slippe å gjøre meg så utsatt og sårbar. Så ser jeg at de stopper ved noen duer som har flokket seg for å få mat, akkurat som om han stopper opp for å trekke pusten. Det var jo hyggelig, tenker jeg… skal jeg bryte opp min lille mission nå? Men hvilken skade kan det egentlig gjøre å vise litt nærvær og oppriktig omtanke? Så jeg labber bort i mine uggs lignende tøfler og rød lue. Avvæpnende fremtoning da om ikke annet…

Avvæpnende fremtoning da om ikke annet…

 

Jeg går bort og stiller meg rett ved siden av han. «Hei! «Å, hei… Det er fint i dag, sier han. Ja, sier jeg og smiler. «Jeg har 3 barn, de er en håndfull til tider… Jeg var på skobutikken…» Han ser ned og jeg forstår at han vet at jeg så. Ja…han er alltid slik…sikter til gutten, fremdeles grinende og snørrete og lua på snei. Så jeg fortsetter “Jeg har litt tid i dag,  jeg skal egentlig til biblioteket. Men jeg tenkte, bare av vennlighet, hvis du trenger å gjøre litt flere ærend så kan jeg passe barna dine. Han smiler svakt, takker og sier de nok bare skal klippe håret også dra hjem. Ok, sier jeg og forteller hvor gamle mine barn er, at de er forkjøla og grinete på denne årstiden. Jenta ser opp på faren sin og sier, «men pappa har lua feil vei.»

Jenta ser opp på faren sin og sier, «men pappa, han har lua feil vei.»

Vi snakker litt til, jeg opplever faren mye sterkere enn hva jeg så i butikken og tenker at dette går bra. «Ja ja, men det var hyggelig å hilse på deg», sier jeg og tilbyr handa mi. Han tar den i et fast grep og ønsker meg godt nyttår. Jeg går av gårde med gråten i halsen, letta, mest over at jeg turte å bry meg. Jeg brøt med en vane om å forsøke å overse og håpe på det beste. Han er sikkert verdens beste pappa, som var stressa. Men kanskje han ikke smekker til sønnen neste gang, kanskje han løfter han opp og gir han en klem i stedet. Så mitt nyttårsforsett, ever, er at jeg skal bry meg mer, ikke bare i hodet, men i handling. Selv om denne hendelsen nok ikke var det verste, så tror jeg at vi trenger å øve oss litt på å bry oss, slik at vi tørr den gangen det virkelig er alvor…

Var dette rette å gjøre synes du? Ville du gjort det samme, eller hva ville du gjort annerledes?